Marina Garcés

Med klangrike spissformuleringer utvikler den spanske filosofen Marina Garcés en samfunnsdiagnose av det hun kaller vår «posthume» epoke, et kampskrift for en ny «radikal» opplysningstid og en programerklæring for en kritisk og eksperimentell humanisme. I sentrum står den opplysningsfilosofiske ambisjonen om å utsette all ytre og illegitim autoritet for rasjonell kritikk gjennom å flette enkeltindividenes kritiske egenlæring sammen med kollektiv frigjøring, noe Garcés mener bør gjenoppfinnes i dag.

Der moderniteten kjennetegnes av troen på at fremskrittet (i naturvitenskapelig, vekstøkonomisk og intellektuell forstand) skulle forene menneskeheten i en og samme progressive samfunnsutvikling, og postmoderniteten av det «evige nåets ideologi» – der multiplisitet og diskontinuitet frydefullt skulle slippes løs i de globale landsbyene etter «metanarrativenes» død – hevder Garcés at vi i dag, siden 1990- tallet, har beveget oss inn i en «posthum» epoke. På den ene side preges denne av dommedagsstemning knyttet til økosystemenes sammenbrudd, finansbobler, den autoritære politikkens utbredelse og arbeidsmarkedenes stadig mer prekære karakter. Fremtiden koloniseres av individuelle og kollektive katastrofer, og arter seg som en nedtelling til ugjenkallelig ødeleggelse av våre livsbetingelser. På den andre side preges den av det Garcés spissformulerer som «opplyst analfabetisme», der opphopningen av kunnskap faktisk legger hindre for hva vi kan og vil som mennesker. Foruten oppmerksomhetens «overmetning» og «interpassive» karakter i det digitaliserte samfunnets massive informasjonsstrømmer går Garcés særlig i rette med den såkalte «fjerde industrielle revolusjon», der kunstig intelligens tildeles stadig mer fremtredende roller i vår hverdag og i kapitalismens profittkjeder.

Som motsats til den «delegerte intelligensens utopi» og den «posthume» apati setter Garcés sin lit til gjenoppvekkingen av den «radikale» opplysningstidens frigjøringsprosjekt, som hun skiller fra det kolonialistiske, industrielle og eurosentriske «moderniseringsprosjektet». Hun setter dette i sammenheng med aktuelle debatter rundt humanvitenskapenes «krise», der hun stiller seg kritisk til «nostalgisk- defensive» og «teknisk-utopiske» forsvarstaler og fremsetter programmatiske hypoteser for å trekke humanvitenskapene i humanistisk retning.

Med en flytende og tilgjengelig penn kombinerer Garcés sentrale tankestrømninger i europeisk åndsliv fra 1400-tallet til i dag, med hyperaktuelle problemstillinger i krysningspunktet mellom kapitalisme, kolonialisme, økologi, autoritær politikk, kunstig intelligens og informasjonsteknologier. Essayet oppleves som modig, tankevekkende og friskt – særlig fordi hennes idé om en ny radikal opplysningstid understøttes med klare og programmatiske hypoteser.