Françoise Vergès

I denne boka fremstiller Françoise Vergès en feminisme med utgangspunkt i kvinner fra det globale sør, og tar et oppgjør med det hun definerer som den «sivilisatoriske» feminismen. Ifølge Vergès innsnevrer sistnevnte feminismen til å gjelde respekten for individuell frihet i liberale og vestlige samfunn. Dette skyver til side dypere problemer som står sentralt i kvinnelige frigjøringskamper, som har å gjøre med global kapitalisme, økonomisk utbytting, rasistisk og etnisk diskriminering, arven fra kolonialismen og slaveriet, nasjonalistiske holdninger og avpolitiserende «løsninger» fremmet av internasjonale institusjoner.

Gjennom essayet utvikler Vergès en trippel kritikk av den sivilisatoriske feminismen. For det første mener hun at den neglisjerer den flerdimensjonale undertrykkingen som subalterne, rasialiserte og arbeidende kvinner utsettes for. Vergès argumenterer derfor mot å avgrense feminismen til en kritikk av sexisme og patriarkalsk hierarki, og mener at den er uløselig knyttet til kapitalismekritikk, antirasisme og anti- imperialisme. For det andre fungerer den sivilisatoriske feminismen i dag som en ideologisk plattform for både reaksjonære og selverklært «progressive» tankestrømninger og bevegelser. Vergès tar opp en rekke debatter i det aktuelle nyhetsbildet for å vise hvordan den i så måte rommer og kan gi grobunn for islamofobi, autoritær nasjonalisme, nyfascisme, eurosentrisme og «heteropatriarkatet». For det tredje bidrar den sivilisatoriske feminismen til å usynliggjøre subalterne frigjøringskamper, både historiske og aktuelle, for eksempel når det gjelder arbeidende og fagorganiserte kvinner, politiske flyktninger, slaver, muslimske kvinner, antikoloniale kamper samt lesbiske og queer-bevegelser. Dette er et gjennomgående tema i Vergès ́ essay: Subalterne kvinner er ikke passive ofre som må frigjøres – et motiv som står sentralt i den sivilisatoriske feminismen –, men subjekter som taler og kjemper for sin egen frigjøring og identitet. «Rasialiserte kvinners mot og motstandsdyktighet gjennom historien» blir derfor et viktig tema.

For å utvikle ideen om avkoloniseringsfeminisme, presenterer Vergès et lappeteppe av historiske og samtidige frigjøringskamper, der hun vektlegger «utopisk» oppfinnsomhet, transnasjonal solidaritet og innstillingen til revolusjon som et «daglig arbeid», «slik det ble sunget om blant de sorte slavene på bomullsplantasjene». Hun viser blant annet til nyere forskning rundt slavekvinners opprør fra og med 1600- tallet, europeiske kvinnebevegelser i 1900-tallets fabrikker, marronnage-bevegelsen på de karibiske øyer, Black Panthers-bevegelsen i USA, Ni una menos-bevegelsen i Argentina, afro-feminisme, queer-bevegelser samt sitt tidligere arbeid rundt innvandringskvinners arbeidsforhold og selvorganisering i rengjøringssektoren.

I en tid preget av metoo-debatter, økende nasjonalisme og polarisering rundt muslimsk identitet, er Françoise Vergès ́ bok utfordrende og tidsbevisst, der hun konsist og elegant beveger seg gjennom frigjøringskamper, politisk teori, samtidig samfunnsdebatt og nyere feministisk teori og historieforskning. Essayet er et engasjerende og tidvis personlig forsvar for avkoloniseringsfeminisme.