I samme båt

Forlaget H//O//F har siden oppstarten i 2011gitt ut et tyvetalls bøker, som omfatter ny norsk skjønnlitteratur, oversatt skjønnlitteratur og sakprosa, tverrestetiske prosjekter og kunstpublikasjoner. I 2017 lanserer vi også en serie med oversettelser av nyere filosofi- og teoribøker. Til MLF lanseres to utgivelser: Giorgio Agambens Fellesskapet som skal komme, oversatt  og med etterord av Espen Grønlie og Peter Sloterdijks I samme båt, oversatt av Eirik Høyer Leivestad og Anders Dunker, med etterord av Anders Dunker.

Dette essayet tematiserer det menneskelige fellesskap gjennom en bredt anlagt artshistorie som munner ut i en samtidsdiagnose. Boken undersøker forholdet mellom enkeltmennesket, fellesskapet og miljøet på en måte som går dypere enn humanistiske antagelser om mennesket som et gitt vesen som kan defineres som zoon politikon og zoon logikon – et politisk og fornuftig dyr. I stedet tar Sloterdijk utgangspunkt i menneskets tilblivelseshistorie, antropogenesen, en forhistorisk tid som rekonstrueres gjennom en blanding av spekulasjon og vitenskap.

I denne første politiske æraen fødes mennesket som politisk vesen, og samtidig den første politikken, som Sloterdijk kaller «paleopolitikk» – byggingen av et overlevelsesfellesskap i et usikkert naturmiljø. Først senere oppstår den «klassiske politikken», som så glir over i den globaliserte verdens «hyperpolitikk». Mellom disse tre formene for fellesskap viser Sloterdijk at det både finnes kontinuitet og brudd, der det grunnleggende problemet er en stadig forøkelse av skalaen; hyperpolitikkens utfordring er å overføre stammesamfunnets funksjoner til fellesskap i milliard-klassen.

Til paleopolitikken svarer flokkens kollektive livskamp og dens distansering fra omverdenen gjennom å bygge en beskyttet sfære ved å immunisere seg mot naturmiljøet og «isolere» seg fra naturen. I den klassiske politikken begynner visse grupper å isolere seg fra andre og vi får de typiske klassesamfunnene, der noen grupper presses inn i konstant nød, mens andre gjennomgår en luksusutvikling.

I den hyperpolitiske æra, som bare så vidt har begynt, blir både menneskets avskjæring fra naturen og de privilegertes avskjæring fra de underprivilegerte stadig mer problematisk. Her inntrer også en avskjæring av enkeltmennesket fra fellesskapet som sådan, i en individualisme som bryter med hele artens historie som sosialt vesen. Samtidig viser det seg at de midlene som tidligere ble tatt i bruk for å skape fellesskap – religion og sterke identiteter – blir kontraproduktive. Globaliseringen støter mot tribalistiske reflekser, “hysteriserte fellesskap” og nasjonalstater som holdes sammen av mediadrevet stress. Opp mot en tiltagende miljøkrise viser fellesskapet seg på nytt som et overlevelsesprosjekt. Mennesket må sikre sin egen gjenkomst, gjennom å frembringe mennesker hvis leve- og tenkemåte lar seg opprettholde over tid.

Sloterdijks diagnose har bevart sin relevans i lys av aktuelle spørsmål om økologisk krise og svingningen mellom integrasjon og desintegrasjon i en globalisert synkronverden: finanskrise, militære intervensjoner, flyktningstrømmer, og inter- og overnasjonale samarbeid utsatt for konstante trusler om å bryte sammen.