Dokumentasjon av produksjonen

Vi har, tro det eller ei, bare en håndfull trykkerier av en viss størrelse i Norge. I tillegg til papirleverandører og bokbindere. Det er ikke til å komme bort i fra at disse tre kategoriene skrumper inn. For de store forlagene er det rimeligere å sende bokproduksjon ut av landet til Øst-Europa og Kina, som produserer bøker til en langt rimeligere pris. Norskproduserte bøker har på mange måter blitt en aldri så liten kuriositet. Ifølge Bokbinder Johnsen foregår 85 til 90 prosent av alle produksjonene til Gyldendal, Cappelen Damm og til dels Aschehoug, i utlandet. Men mindre forlag har en tendens til å velge norsk produksjon. Denne teksten følger produksjonen av seks bøker som gis ut av forlaget H//O//F i anledning Møllebyen Litteraturfestival 2013, og undersøker arbeidet som ligger bak en bokutgivelse, fra design til innbinding. Dette er grunnen til at jeg befinner meg på vei til Zoom Grafisk, et av de få gjenværende trykkeriene her til lands.

Zoom Grafisk holder til i Drammen, er Buskeruds største trykkeri og teller per i dag 25 ansatte. Til tross for at Zoom bare har vært i drift siden 20. mars 2000, har bygget og ikke minst maskinene en lengre historie. Før trykkeriet ble stiftet holdt Lycke Grafisk til i de samme lokalene som nå disponeres av Zoom. Lycke led dessverre samme skjebne som flere andre trykkerier her til lands, og da Lycke ble lagt ned, ble lokalet kjøpt opp av Drammen Grafisk som ikke holdt mer enn et år. Da bestemte noen av de som jobbet på Lycke og Drammen seg for å starte Zoom. De tok over deler av utstyret, samt de gamle lokalene som er spesielt tilrettelagt for å tåle de store maskinene. Og det er i disse lokalene jeg treffer Linda Tveiten og Daniel Hauksson. Linda har vært med siden starten og jobber i dag som prosjektleder. Daniel har vært med i fem år og jobber med salg.

Det første som skjer i en produksjonsprosess hvor både trykkeri og designer er delaktige, er som regel at designerne legger fram sitt førsteutkast eller sine drømmeløsninger. Dette inneholder gjerne alt fra formater, størrelser og antall sider, men også forslag til innbinding. Trykkeriets oppgave blir deretter å veilede om hva som er mulig å gjennomføre, men også hva som er fornuftig, for eksempel når det kommer til økonomi.

LINDA: Når det gjelder denne produksjonen hadde designerne en litt uvanlig forespørsel. De hadde bøker som skulle være hardcover, men uten det harde omslaget, du skulle kunne se den trådheftede ryggen.

Det er imidlertid ikke bare bokryggen som gjør at produksjonen til Møllebyen Litteraturfestival kommer til å skille seg ut fra de bøkene du normalt sett finner i nærmeste bokhandel. Bokproduksjonen til årets MLF-festival består av en rekke ulike formater, papirtyper og utseender. Det som skal knytte de ulike bøkene sammen, er smussomslaget, som også kan minne om et slags magebånd. Bøkenes papir vil være verdt å studere nærmere.

DANIEL: Mange som lager bøker bruker gjerne ett papir gjennom hele boken, men her ønsker designerne ulike typer i en og samme utgivelse. Designerne har luftet sin ide, og så har vi rettet litt på noen ting og forklart hvordan vi mener det bør gjøres, noe som egentlig er ganske nær det første utkastet.

Så lenge intervjuet pågår er lyden fra maskinrommet tilstedeværende. En kontinuerlig romling fra en av to digre offset Heidelberg trykkmaskinene. Det er ved hjelp av en av disse at så og si hele produksjonen til MLF skal trykkes. Tema for årets festival er «Fabrikken», et tema de ansatte på Zoom kan relatere seg til.

DANIEL: Du kan jo kalle dette en slags fabrikk. Det spørs litt hva du legger i det. Vi begynner i mange tilfeller med et blankt ark og så er resultatet en bok, et magasin eller en utsendelse til kunde. Alt blir styrt herifra og i mange tilfeller adressert og sendt til sluttbrukeren.

Hvorvidt noe skal trykkes via offset eller digitalt, er noe som bestemmes internt på trykkeriet. Dette er det pressen, eller førtrykksavdelingen, som velger.

DANIEL: På denne produksjonen bruker vi offsettrykk. I mange tilfeller forteller vi ikke kunden om det er digitalt eller offsettrykk. Det er ingen som ser forskjellen på de to når det kommer til sluttresultatet, men det er knyttet til opplag, sider og innbinding. I dette tilfellet er det opplaget som gjør at det lønner seg å bruke offsettrykk.

LINDA: Det henger sammen med innbinding og antall sider også. Vi ser litt på hvor det blir billigst og tilbyr den prisen som er lavest for kunden, og her er det offset som er det beste alternativet.

Tiden da bøker ble trykket med bly, er for lengst over. De gamle blysatsene og trykkmaskinene er nærmest for museumsgjenstander å regne. Likevel er ikke offsetmåten fullstendig digitalisert, og mye kan tyde på at denne metoden er vår tids blysats – og snart på vei ut.

LINDA: Vi har to forskjellige offset maskiner. En som har åtte verk, som vi kaller åtte farger. Der trykker vi begge sidene av arket samtidig. Vi trykker først den ene siden, så snus arket inne i maskinen, før den andre siden trykkes. Deretter kommer det ut ferdig på begge sider. Så har vi annen, en femfargers maskin. Den trykker en og en side om gangen, etterpå må vi snu hele pallen og så trykke den andre siden. Der kan vi også trykke med spesialfarger i tillegg til de fire vanlige cmyk-fargene. I denne produksjonen (MLF) er det bare svart og fire farger: grønt, cyan, magenda, og gult. Noen av bøkene er fire farger og kan for eksempel ha bilder. Det er dette som kalles full farge. Mens andre blir trykket kun i sort/hvitt.

Bokproduksjonen til årets festival er på ingen måte et solores fra noen av aktørenes side. Dette er et samarbeidsprosjekt, og sluttresultatet er betinget av flere personers bidrag. Det er her noe av utfordringen ligger, for det er ikke en selvfølge at en finner leverandører det er mulig å snakke med for å finne løsninger.

DANIEL: Det er mange som rygger tilbake med en gang prosjektet ikke er helt A4. I utlandet for eksempel, der hadde du ikke kommet noen vei. Der må du vite hva du skal ha, og hvis det er noe annet enn det som er standard, så er det ikke mulig.

LINDA: Hvis noe går gærent, er det ikke like lett hvis det er trykt i Øst-Europa eller Kina.

Med lyden fra de svære maskinene fremdeles durende ytterst i øregangene tar jeg farvel med Linda, Daniel og Zoom Grafisk, og setter kursen mot Oslo hvor jeg har en avtale med designbyrået Eller med a. Det er de som har fått i oppdrag å utforme alle bøkene som om få uker kommer til å bli trykket hos Zoom, for så å bli sendt av sted til Moss og Møllebyen Litteraturfestival. Eller med a er designstudioet som fikk navnet sitt fra en brokk av en tekstkorrektur. Tekstkorrekturen stilte flere spørsmål enn den kom med svar, men fordi det er akkurat sånn de tre formgiverne arbeider, ble de enige om at det noe tvetydige navnet fungerte utmerket.

Eller med a startet opp i 2010 og er basert i Oslo og København. Kollektivet består av Lotte Grønneberg, utdannet ved Kunsthøyskolen i Bergen, Karen Grønneberg og Marte Meling Enoksen, som begge har studert ved Designskolen i Kolding i Danmark. Selv om de ofte befinner seg på forskjellige steder er prosessene flytende, alle er til enhver tid inkludert i de ulike prosjektene, enten det er snakk om kunder i Oslo eller København.

LOTTE: Vi jobber både med kunder på en konvensjonell måte, og med selvinitierte prosjekter hvor vi går inn og samarbeider med folk og hvor vi står mer fritt fra kommersielle strukturer. Vi jobber mye med litteratur. Og også noe innenfor kunstfeltet, og har en forkjærlighet for trykksaker. Vi ser at vi ofte jobber med materialiteten som et viktig virkemiddel. Hvordan en trykksak oppleves. Hvordan den er å bla i og lese i.

KAREN: Det er ofte det vi gjør, vi materialiserer innhold. Det ender ofte med noe fysisk. Noen ganger har du også noen deler som kun er digitale, men som oftest ender det opp med noen fysiske objekter. Det er en materialisering av noe.

Selv om Eller med a har oppdragsgivere som Aschehoug og Oktober Forlag, samarbeider de gjerne også med mindre, nisjepregede klienter som Gasspedal Animert og nå Møllebyen Litteraturfestival. I tillegg er de involvert i driften av den uavhengige bokhandelen Motto i København, hvor de er blant annet med på å velge ut hvilke bøker som skal tas inn og hvordan de skal formidles. Engasjementet for litteraturens smalere spor er med andre ord langt fra ukjent farvann for designkollektivet.

LOTTE: Det gir veldig mening å sette fokus på bøker og de uavhengige utgivelsesstrukturene. Hvor vi ikke er utøvende.

MARTE: Det er også spennende fordi Motto har hovedbase i Berlin, men det at den også finnes i København muliggjør at vi kan hente inn bøker fra Skandinavia.

KAREN: Vi synes det er interessant å ha et fokus på dette; at vi er i to forskjellige land, at vi har et inntrykk av hva som skjer i begge landene. Det er noe vi forsøker å holde fast ved; å se muligheter på tross av dårlige Skype-forbindelser. Det gir mening.

I tråd med temaet «Fabrikken» har de jobbet med at alle publikasjonene som utgis til festivalen løfter fram bokens materialitet: Papirvalg, innbindingsmåte og oppbygning har vært viktige virkemidler for å skape egenartede leseropplevelser. Bokens bestanddeler og boken som masseprodusert objekt står i fokus.

KAREN: Flere av bøkene har åpne rygger, og alle har et avtagbart magebånd, et slagt stivt smussomslag. Vi liker tanken på å dissekere bokobjektet, vise bokens innmat og hvordan boken er bygget opp av ulike deler og legg. Et legg består av ett trykkeark. Som oftest går det 32 sider på et trykkeark. I trykkeprosessen blir det trykket 16 sider på hver side av arket. Når dette blir falset inneholder et legg 32 boksider i riktig rekkefølge.

Omslagene er i kartong – en fin referanse til Peterson Paper som produserte nettopp kartong og emballasje. Omslagene gir utgivelsene et seriepreg, en tilhørighet til festivalen og til hverandre. Samtidig kan man ta av omslaget, og publikasjonene kan fungere på egne premisser.

KAREN: Vi har vært i Moss og kikket over elva på fabrikken, som er en kjempespennende tematikk. Men vi opplevde vel òg at disse bøkene var så sterke i seg selv og sto så fint på egne ben at det ga mening å jobbe med dem helt separat.

LOTTE: Veiene har vært mange og åpne, vi har for eksempel ikke har visst hvor sterkt det seriepreget skulle være. Vi har forsøkt å arbeide med alle bøkene parallelt slik at de kan gi hverandre noe underveis. Så er det noen det har vært viktig å jobbe tettere med, som med Eva Tind sin bok, hvor de ulike papirtypene har masse å si for leseropplevelsen. Det er blant annet bruk av kalkérpapir som er helt gjennomskinnelig.

En stor del av jobben til Eller med a ligger i kommunikasjon med produksjonsapparatet. Å finne best mulige produksjonsløsninger. For Eller med a er det nemlig ingen automatikk i det å lage en bok. Det er mye de kan gjøre, men ofte, også veldig mange ting som ikke lar seg gjøre.

KAREN: Trykkeriene har noen standardmåter å gjøre ting på, og med en gang du går utenfor disse, blir det dyrt. Men vi opplever ofte at når vi går utenfor de standardmetodene, får vi framhevet ulike deler av boka og setter fokus på hva en bok er. Boken er i utgangspunktet gjennomsiktig. Ser du en bok, så er den et såpass klassisk objekt at du ikke ser materialiteten. Du har en fornemmelse av tykkelsen på omslaget, men du ser ikke strukturen eller innbindingen eller forsatsen. Og det skal du nødvendigvis ikke heller, men der jobber vi med at vi har noen små brudd med dette vante objektet, slik at det blir synlig. Slik at du blir nødt til å forholde deg til det.

MARTE: Vi gjør leseren oppmerksom på dette.

Denne tematikken er noe de tre designerne finner svært interessant. For det første, fordi de ikke lager unike gjenstander. Det er viktig å se forskjellen på kunsthåndverk og arbeidet som Eller med a utfører, til tross for at overgangen fra masseprodusert gjenstand til kunstobjekt er glidende. «Når begynner noe å være masseproduksjon?» spør Lotte, før hun utbroderer sitt eget spørsmål: «Vi forsøker ikke å være en fabrikk. Vi ønsker ikke å si, nytt prosjekt, ok, vi gjør det som det forrige, bare i grønt. Det er ikke slik vi ønsker å jobbe i det hele tatt.»

Det er nemlig det tette samarbeidet, både med festivalen, de ulike forfatterne og produksjonsapparatet, som gjør det mulig å gjøre materialiteten til et viktig virkemiddel; at de går inn og jobber med hver enkelt utgivelse, at det ikke er samme form på alle, men at hver utgivelse blir et eget lite univers. Likevel vil det være mulig å ane en forbindelse mellom de særegne bøkene.

KAREN: Fokuset på papir og innbinding. Selv om de har ulik innbinding, så er det ting som er tilstede i alle seks.

LOTTE: Festivalen er et slags rammeverk, og det vi har jobbet med, er at alle utgivelsene har løse omslag, og omslagene er noen ganger eskalert ned slik at de blir som mavebelter, men bokblokken har ikke noe omslag. Forsidene til de forskjellige publikasjonene har ikke hatt noen titler eller forfatternavn.

KAREN: Vi synes ikke det har gitt mening å klistre på en forside. Du kommer rett på verket i seg selv. Så har du smussomslaget rundt som du kan ta av, slik at vi skiller mellom hva som er festivalen og hva som er selve boken.

MARTE: Og når det gjelder mavebeltet, der tenker vi kartong. 240 gram. Vi er helt oppe i papp.

LOTTE: Fabrikken hadde en spisskompetanse på bølgepapp, men det ble for vanskelig å få til.

Til tross for at bokbransjen går mot en stadig økende standardisering, både i Norge og Danmark, hvor bøker først og fremst skal være billige å produsere, oppleves produksjonen til MLF som et fint motspill til akkurat dette. I en verden hvor alt blir mer og mer digitalt opplever Eller med a at det gir mening å sette fokus et særlig fokus på boken som objekt.

KAREN: De store kommersielle tingene blir enda mer kommersielle og linkes mer opp til bokhandlere. Og så har du de uavhengige strukturene. Det er mellomsjiktet som forsvinner, og så er det de som er helt uavhengige og ikke-kommersielle som blomstrer opp.

LOTTE: Vi har et ansvar, alle grafiske designere har et ansvar for valgene de tar. Om vi velger Zoom istedenfor et trykkeri i Øst-Europa, for eksempel. De valgene er viktige og de gjør en forskjell.

KAREN: Det er absolutt mulig å lage flotte bøker også utenfor Norge, men dersom all bokproduksjon gjøres utenlands på grunn av kostnadsspørsmål, mister vi en kompetanse og et fagmiljø i Norge. Det er synd. Det kan være lettere å ha en god kommunikasjon med et trykkeri når man kan møte dem ansikt til ansikt. Samarbeidet med Zoom er et godt eksempel på dette.

LOTTE: Jeg opplever at man fokuserer på feil ting, ved å standardisere alt og si at det skal hamle opp med e-boken. Det er helt feil måte å vekte det på. I stedet skal vi fokusere på de kvalitetene en trykksak har. Den tette kontakten som vi liker å ha med produksjonsapparatet er vanskelig hvis det er et trykkeri i Litauen og kontakten med de som faktisk står og trykker går gjennom et norsk agenturfirma, som det ofte gjør.

Eller med a om de ulike publikasjonene

BOK 1 Eva Tind: objet fabriqué Boken består av dikt og bilder, en jevn og fin strøm av små bilde- og diktbolker. Noen av bildene er trykket på kalkérpapir, et tynt, ganske stivt papir med en melkehvit tone og stor gjennomskinnelighet. Dette skaper tydelige lag, fotografiene smelter sammen til nye bilder når de sees over hverandre. Den blokkjusterte teksten er full av mellomrom. Elementer forskyves, mellomrom og møtepunker danner nye landskap. Vi har ønsket å skape en slags skjør stemning, en leseropplevelse hvor materialiteten filtrerer innholdet og skaper en fornemmelse av lys og skygge. Boken er på 40 sider fordelt på 5 legg. Legg 2, 3 og 5 består av papirtypen Munken Pure Rough. Dette er et ubestrøket papir med en kremfarget tone og en fin struktur i overflaten. Legg 1 og 4 består av et kalkérpapiret Cromatico CA TransWhite. Dette papiret er tynt og gjennomskinnelig, ganske uvanlig å bruke i bokproduksjon, og skaper en fin kontrast til den andre mer robuste papirkvaliteten. Boken er trådheftet med åpen rygg. Dette gjør at man kan se hvordan de ulike papirtypene sammen danner bokblokka. Små streker på sidene skaper horisontale linjer. Disse er også synlige i ryggen og tydeliggjør bokas 5 deler.

BOK 2 Amalie Smith: Fabrikken faller – en filmroman i tre deler Boken er en oversettelse og nyutgivelse. Den peker på originalen, men danner også noe nytt. Filmromanen er delt opp i tre deler. Tekst og billedmateriale løper parallelt gjennom hele boken, bildene opptrer i en slags sky rundt manuset. Det originale billedmaterialet er transformert, oversatt. Den danske utgivelsen besto av 15 løse plakater. Disse er scannet inn og brettet ut rundt bokens senter. Halvparten av plakatene opptrer opp ned. På denne måten danner de nye retninger og historier, og det til tider absurde og humoristiske i manuset fremheves. Boken er trykket på et klassisk bokpapir, ubestrøket med en klar, hvit nyanse: Munken Print White. Utgivelsen har flere lag og viser struktur og taktilitet i ulike papirtyper. Men i motsetning til i Eva Tind sin bok gjøres det her gjennom innscannede bilder istedet for faktiske papirskift.

BOK 3 Johannes Heldén: Fabriken/The Factory Boken er basert på et digitalt verk, her har den fått en klassisk bokform med typografien i fokus. Utgivelsen er to-språklig, den har både en engelsk og svensk versjon. Den engelske er ingen oversettelse av den svenske eller omvendt, de to språkene danner to paralelle løp og begynner fra hver sin kant med hver sin forside. Boken er trykket i svart/hvitt på et hvitt, ubestrøket papir. Det svarte er en tydelig kontrast mot det hvite, før det gradvis tones ned og går i ett med papiret. I alle utgivelsene danner forskjellige papirtyper og overflatestrukturer dybde og nyanser, ulike farger og toner. Denne boken har et hvitt krepp-papir rundt ryggen, dette blir som en valør av hvitt. Omslaget dekker halvparten av bokens format. Et billedsekvens av en liten rekke blader som forvitrer opptrer på både den engelsk eog den svenske forsiden. Ettersom de to forsidene er opp ned sett i forhold til hverandre, viser omslagene to ulike utsnitt av det som egentlig er det samme bildet. Dette fremhever det unike i de to delene.

BOK 4 Geir Gulliksen: JE SUS (eller hvordan leve) Boken har et lite, intimt format, inspirert av en lommebibel. Dette skaper en fullstappet, kompakt trykksak. Skriftypen på brødteksten er boktraveren Garamond. Oppsettet har et grunnleggende klassisk utrykk, mens toppteksten i grotesk skrift bidrar med litt mer geometriske kvaliteter. Dette kler tittelen godt, den fungerer nesten like mye som et merke eller et bilde, som tekst. Publikasjonen er trådheftet, med åpen rygg. Trådheftingen deler bokblokka opp i legg på 16 sider. Små sorte rektangler opptrer på hver 16. side, og markerer de ulike leggene. Dette vil synes i den åpne ryggen. Vi liker hvordan disse feltene på samme tid både er estetiske og funksjonelle – med sin egen, litt hemmelige logikk.

BOK 5 Cia Rinne: Should we blind ourselves and leave Thebes (A Short History of Either Or) Dette er i større grad et bokobjekt enn en bok, bestående kun av en plakat og et omslag. Plakaten, med et komplekst mønster som kan minne om et teppe, har en sekskantet form. Den er brettet 2 ganger, og ligger inne i et omslag. Dette omslaget skiller seg noe fra de andre publikasjonene – papirkvaliteten er ikke kartong, men et ubestrøket papir i en høy gramvekt. På denne måten videreføres seriepreget på en mer subtil måte, og Cia Rinnes visuelle univers spiller hovedrollen.

Alle som har sett kultklassikeren The Office, husker kanskje at serien handler om de ansatte i den fiktive bedriften Wernham Hogg Paper Company som holder til i Slough i Sørøst- England. Jeg vet ikke om jeg hadde forventet meg noe lignende The Office, i det jeg parkerer utenfor lokalene til Arctic Paper, men jeg kan ikke hjelpe for å tenke at det er lite som minner om tv-seriens grå og triste åpningsvignett. Industribygningene, motorveiene og rundkjøringene er byttet ut med et moderne kontorlandskap med skog på alle kanter. Ren og skjær idyll. Mon tro om ikke de ansatte i Arctic Paper har kommet heldigere ut av det enn de ansatte i Wernham Hogg Paper Company. Det vil si, så lenge det ikke er den norske versjonen av David Brent jeg er på vei for å møte. Selv om et møte med den norske Brent kunne ha blitt interessant, er Erik Bakkelund, rådgiver i Arctic Paper, et noe tryggere alternativ.

Arctic Paper S.A. er en av landets eldste produsenter av finpapir. Arctic Paper Grycksbo startet sin papirproduksjon allerede i 1740, Arctic Paper Mochenwangen GmbH ble etablert i 1868 med Arctic Paper Munkedals hakk i hel tre år etter og fabrikken i Kostrzyn i 1958. I dag har selskapet fire finpapir-fabrikker: Arctic Paper Munkedals AB og Arctic Paper Grycksbo i Sverige, Arctic Paper Mochenwangen GmbH i Tyskland og Arctic Paper Kostrzyn S.A. i Polen. De har salgskontorer i 15 land, deriblant Norge, hvor kontorene er lokalisert like utenfor Oslo, i deler av lokalene på Rosenholm Campus, IBM-bygget på Rosenholm som tidligere ble eiet av IBM Norge.

Vi nærmer oss slutten av fellesferien og Erik Bakkelund er alene på kontoret, noe som gjør at han kan vie sin fulle oppmerksomhet til meg og mine spørsmål.

ERIK: Vi jobber med informasjon og kursing. Disse kursene handler om tekniske ting knyttet til papir, hvordan bruke papir, papirets historie, hvordan papir blir til, og tekniske råd og vink i forbindelse med produksjon på papir. Det er stort sett designere, produksjonsfolk og redaktører i forlag og sluttkunder som er innom disse kursene. Vi holder også kurs på de fleste skolene som utdanner grafiske designere. Dette har vi holdt på med siden jeg begynte og litt før det. Jeg begynte i 2002.

Ifølge Bakkelund handler veldig mye om kommunikasjon, bevisstgjøring. Hvordan bruke papir og effekter riktig. Papiret er tross alt en ytterst viktig del av en bok.

ERIK: Det er ikke alltid jeg er enig i de valgene som gjøres, men kunden skal ha gjort et bevisst valg. Skal du lage en bok om akvareller så blir blankt papir litt feil. Du maler jo ikke akvareller på blankt papir. Og selvfølgelig promoterer vi våre kvaliteter. Det ligger jo i kortene. Vi driver butikk og skal selge papir. Det har vi aldri lagt skjul på.

Og kursene til Arctic Paper har vist seg å være svært populære. De holder kurs for ca. 250 til 300 studenter hvert år. Stort sett på skoler, men nå har de også inngått et samarbeid med foreningen Grafill, hvor de i våres holdt kurs, og de regner med å arrangere et nytt til høsten hvor hvem som helst kan melde seg på. Det beste av alt er at det ikke koster noe å delta.

ERIK: Det er egentlig begynnelsen, at vi bevisstgjør og får designere til å ha lyst til å bruke forskjellige typer papir. Vi viser fram og kommer med ting som er inspirerende.

Og når det kommer til materiale og ulike typer papir har Bakkelund nok å ta av, cirka 40 forskjellige for å være presis, inkludert de forskjellige bulk-variantene.

ERIK: Vi har ikke sånne ekstreme ting, men vi har det du trenger. Vi har ubestrøket og bestrøket, blankt, matt og høybulket (volum), hvitt og gultonet. Vi dekker det normale behovet, og skal du ha «flakelakk og overliggende kamaksler», så må du gå dit hvor du får det.

Men hva betyr det egentlig at et papir er bestrøket eller ubestrøket? Bakkelund er nødt til å gi meg et lynkurs.

ERIK: Ubestrøket papir er papir der det litt enkelt sagt ikke er latex og leire oppå. Det er papir sånn som vi tenker bokpapir. Men i bokpapir så har du to sjangere, trefritt og treholdig. Trefritt papir er det du burde bruke på stivbindbøker, mens typisk pocketbokpapir er treholdig papir. Det er billigere, det gulner fortere, blir sprøere fortere og lever ikke så lenge. Treholdig papir lever ca. 50 år, mens trefritt lever i ca. 100 år.

Men også i bestrøket papir har du både trefritt og treholdig papir. Og når Bakkelund bruker begrepene «trefritt» og «treholdig» er det ikke slik at trefritt er uten tre. «Det er tre i begge deler», forklarer han, «men i det trefrie papiret kan vi si at massen er kokt. Dette er kjemisk masse, eller cellulose. Da har man kokt ut ligninet, altså stivelsen i trestokken. Det er ligninet som gjør at papiret gulner. På bestrøket papir benyttes vesentlig mer trefritt».

ERIK: Det samme gjelder her. Alt papir gulner, men det går tregere på det trefrie papiret. På stivpermbøker burde man sy og man burde bruke trefritt papir. I hvert fall på første opplaget. Jeg har prinsesse Ragnhilds eventyrbok hjemme fra 1932 på ubestrøket papir. Flott bok, men det går ikke an å bla i den, der har man brukt papir som er så sprøtt at det ikke går an å lese den. I produksjonen til Møllebyen er det brukt mye forskjellig papir, både bestrøket og ubestrøket. Det er mest Munken, som er ubestrøket både trefritt og treholdig papir, i tillegg til noe bestrøket trefritt i form av Arctic Silk+. Munken Print er treholdig papir, men veldig bra kvalitet i forhold til det typiske pocketbok-papiret, eller flis-i-fingeren type papiret. På ubestrøket papir har vi enda ett moment. Vi snakker om overflatelimt papir og ikke overflatelimt papir. Det vi i praksis gjør når vi overflatelimer det ubestrøkne papiret, er å jevne ut overflaten med maisstivelse eller potetstivelse. Grunnen til at man gjør det, er at det skal være bedre å trykke på og bedre å håndtere.

For å forklare forskjellen litt kjekt: Hvis du søler en kopp kaffe på en bok hvor papiret ikke er overflatelimt, så slipper du nesten å bytte bukse og tørke av bordet. Boken har sugd til seg all kaffen. Men så må du også kaste den. Hvis du har et papir som Munken Print som er overflatelimt, så må du sannsynligvis bytte bukse, tørke av bordet, riste ut kaffen av boken, den er definitivt ikke like fin, men du kan sannsynligvis fortsette å lese fordi den ikke suger til seg vann på samme måte.

Når det gjelder forlagenes oppmerksomhet og engasjement for papirvalg, synes Bakkelund at tendensen er bevissthet og interesse, men som han også påpeker: Det er pengene som styrer.

ERIK: Hvis du velger et papir fremfor et annet, så kan kanskje prisforskjellen til trykkeriet være en krone per kilo papir. Har du en bok som veier 250 gram og boka har en utsalgspris på 350 kroner, spiller med andre ord ikke denne differansen i pris særlig stor rolle, men det har ganske mye å si for sluttresultatet. Det er klart pengene rår, men vi ser at veldig mange forlag er flinke til å være bevisste på hva de gjør og hva de velger og hva de bruker.

Selv om mye blir trykket i utlandet, er det en del produksjoner Bakkelund har ekstra vanskelig for å skjønne at ikke blir trykket her hjemme.

ERIK: Ta barnebøker på 32 sider, det er to ark i en trykkmaskin. Trykkmaskinen koster det samme, papiret koster det samme, fargen koster det samme, strømmen koster det samme, transporten koster litt mer fordi det er litt lengre.

Timeprisen på trykkeren og bokbinderen er veldig mye lavere. Men på en bok på 32 sider og 2000 eksemplarer, det er en time i en trykkmaskin. «Jeg vet ikke hva en time i en trykkmaskin koster her i Norge, men det kan ikke være så mye, så hvordan kan det lønne seg å kjøre sånne små bøker utenlands», spør Bakkelund, før han raskt legger til: «Det gjør tydeligvis det. Men hva med de norske arbeidsplassene?»

På større bøker blir selvfølgelig forskjellen større. Det vet også Bakkelund. Noe av utfordringen i Norge er at noen av bøkene har et lite salgspotensial, og det slår ut på opplagstallene. Men om vi skal tro ham rett, skjer det ganske mye på den fronten.

ERIK: Det kjøres en god del digitalt etter hvert, da kan man kjøre mer «on demand», så man produserer etter hvert som man trenger bøker, slik at du ikke sitter med et lager av bøker i det hele tatt, men produserer etter behov – kanskje helt ned i én og én bok til slutt.

Så hvor opptatt er forbrukeren av alt dette? Ikke veldig, skal vi tro Bakkelund, men de merker når noe er feil.

ERIK: Det tror jeg er en viktig del å huske på. I England har det blitt gjort tester der man har produsert bøker med to forskjellige papirtyper. Flesteparten velger automatisk den som virker mest forseggjort. Man føler på mange måter at ting er forseggjort. Men så er det også trender som bestemmer.

For å vise hvor viktig papirvalg kan være trekker Bakkelund frem Jamie Olivers The Naked Chef. Han forteller at den da den kom ut i England ble den trykket på et papir med silk-kvalitet, altså relativt glatt papir.

ERIK: Stilen til Jamie Oliver er ganske røff, det er armer og bein, tøffe bildeutsnitt, løping i trapper, litt mopedkjøring osv. Så kom den nederlandske utgaven, og den var trykket på glatt papir. I mitt hode ble dette helt feil, blankt/glossy papir på noe som er så røft og tøft, det blir helt håpløst, men så kom den norske boka. Det var Gyldendal som hadde den, og den ble trykket på noe som het Arctic Extreme, det var et høybulket bestrøket papir med mye følelse, veldig matt, men allikevel bestrøket papir (det nærmeste vi har i dag er Arctic Volume). Selv om vi både har gloss og silk, så følte jeg den siste helt klart var det riktige valget der. Men, vi må huske på at det er forskjellige trender i forskjellige land.

Når det gjelder tendensene i Norge, gir praktbøkene fra kåringen Årets vakreste bøker en god indikasjon på hvor landet ligger. I år var det mye ubestrøket papir. En annen ting Bakkelund har sett i andre land, er det å bruke forskjellige typer papir i én og samme bok. Bakkelund tror det kan bli mer av dette etter hvert.

ERIK: Med flere papirsorter handler det egentlig bare om å holde tunga rett i munnen når det gjelder hvor legg starter og slutter. Det er litt mer logistikk for trykkeriet, men det er ikke så komplisert.

Trenden hos de mindre forlagene, slik Bakkelund ser det, er at de bruker mer krefter på den totale pakken, den totale opplevelsen. Det går på papirvalg, design, format. Ting må stemme. De bruker heller mer krefter på hver enkelt utgivelse, enn å utgi veldig mange bøker. Da snakker vi ikke bare om det å lage ting kult, men holdbarhet, papirvalg, design, markedsføring og alt det rundt.

ERIK: Vi ser også at designere er mer opptatt av utseende, og hvis de kunne redusert på opplaget for å kunne bruke to kroner ekstra på ferdiggjøring og papir, så kunne de godt tenkt seg å gjøre det. Hvis derimot forlaget kan spare to kroner per bok så de kan produsere tjue ekstra bøker, så vil de heller det. Der har du kunstneren og misjonæren. Kunstneren er opptatt av hvordan det ser ut, mens misjonæren er opptatt av å misjonere for så mange som mulig.

På en av sommerens fineste dager befinner jeg meg i bilen på vei fra Oslo til Skien. Det er ennå tidlig, trafikken er minimal og jeg innbiller meg at folk flest akkurat nå er i ferd med å stå opp og spise frokost, for så å tilbringe resten av dagen med å bade, sole seg eller lese Jo Nesbøs siste krimroman. Jeg derimot har en avtale med Bokbinderiet Johnsen. Bedriften har blitt drevet av familien Johnsen i tre generasjoner siden 1930 og er en av kun to gjenværende bokbindere i Norge. Det er Bokbinderiet Johnsen som binder bøkene som om få uker skal leveres til Møllebyen Litteraturfestival. Og til tross for at vi befinner oss ved slutten av fellesferien, er det ingen ting som vitner om stillstand idet jeg, etter mye kløning, feilkjøring og febrilske telefonsamtaler til bokbinderiet i et håp om å finne riktig adresse, ankommer Kjørbekk industriområde i Skien, hvor Bokbinderiet Johnsen holder til.

Det første som skjer når Bokbinderiet Johnsen mottar en ordre som den fra Møllebyen Litteraturfestival, er å registrere opplysningene i ordresystemet og undersøke om de behøver å bestille materiale, med mindre det er snakk om standard materiell som de allerede har tilgjengelig. «Denne jobben er det en del håndarbeid på, litt spesielle papirkvaliteter, men det er ingen ting her som er så spesielt at vi må bestille materialer utover det som er standard på huset», forteller tredje generasjons bokbinder Nils Johnsen. «Den skal blant annet være åpen i ryggen. Det skal verken være perm på eller et omslag som er limt på rygg, den er tråsydd, men den skal limes, det gjør vi for hånd i det tilfellet her. Akkurat den limingen, så lenge den ikke skal videre med perm gjør vi limingen for hånd. Når den er ferdig limt, skjærer vi de for hånd».

Alt som skjer hos Bokbinder Johnsen er på en måte skreddersøm. Det blir nesten aldri kjørt to jobber som er helt like, og alle jobbene har spesielle formater, sidetall og papirkvaliteter. Det er mange variabler som skal gå opp.

NILS: I tillegg skal bøkene til MLF ha et magebind på etter at de er sydd som vi må rille. Det må vi også gjøre for hånd fordi magebindet er mye lavere enn høyden på boka. Så lenge ikke det matcher, må også det gjøres for hånd. Det er en kombinasjon av maskinelt og manuelt arbeide.

En skulle tro at det å utforme bøkene manuelt er ekstremt tidkrevende, men akkurat denne produksjonene, teller «bare» omkring 1000 bøker til sammen. Det er fem ganger 250 bøker, bok nummer seks blir digitalt trykket. Nils er på ingen måte engstelig for at tidsfristen skal bli for knapp.

NILS: Selve falsningen, det å brette sidene, går veldig fort i maskinene. Det å sy dem går også veldig fort og så har vi vel en dags, halvannen dags arbeid, tenker jeg, med håndarbeid, liming og setting av magebind på et par mennesker. Det er et morsomt opplegg og det kommer til å bli et veldig artig produkt dette fordi boken blir helt åpen. Du vil se arbeidet med nål og tråd og få et helt annet innblikk i boka, den er helt naken. Det vil se ut som en bokblokk som bare er limt.

Normalt når Bokbinderiet Johnsen limer bøker med maskin, bruker de et smeltelim som går mellom 0,7 og 0,8 millimeter over leggene. Når det gjøres for hånd bruker de et hvitt lim, det vil si et kaldt lim, og resultatet vil være en helt transparent, tynn film over leggene til bøkene. Selv om mye blir gjort for hånd, er bokbinderiet helt avhengige av det maskinelle, og i prinsippet gjøres ting på akkurat den samme måten nå, som i 1970. Forskjellene er at i dag blir ting gjort langt mer nøyaktig, og ikke minst veldig mye hurtigere.

NILS: Det er utrolig mye raskere å veksle jobber. Det tar 12 til 15 minutter i sluttproduksjonslinjen, fra én jobb til en annen. Tidligere tok det minimum 45 minutter.

Den eldste maskinen de har i huset, er den som limer ryggene på bøkene. Den er tjuefem år gammel, og går som en klokke, og Johnsen ser ikke noen grunn til å skifte den ut med en ny til syv millioner.

NILS: Selve bokgata, maskinene hvor permene kommer på, er fra 2001. Den har gått et skift og er i veldig god stand. Den nyeste falsemaskinen, den som bretter arkene, er vel to år gammel. Maskinene i permavdelingen er fra to til åtte år gamle. Så det er en kombinasjon av nyere og brukte maskiner.

Den nyeste investeringen til bokbinderiet retter seg inn mot digitalt trykte bøker.

NILS: Sånn som det er nå blir bøker som trykkes digitalt, stort sett limfrest. Man freser ryggen og limer den som en blokk. Kvaliteten blir så der, på grunn av mye silikon som brukes i prosessen. Den nye maskinen vår er i stand til å sy digitalt trykte ark. Vi gjør en del digitalt trykte bøker og dette vil øke kvaliteten på disse formidabelt.

Johnsen er bokbinder av fag. Han tok utdanningen sin i Oslo, men så vidt han vet er ikke det noe som eksisterer lengre. Skal vi tro Johnsen, er det imidlertid ikke tilgangen på kvalifisert arbeidskraft som truer bransjen.

NILS: Det vanskeligste i vår bransje er helt klart konkurransen fra lavkostland. Det er det som gjør verden utfordrende for oss. I Norge har vi relativt liten konkurranse i og med at vi bare er to bokbindere igjen, men prisnivået styres av utenlandske aktører. Spesielt i forlagsverden. Vår største kunde er Aschehoug Forlag. Vi leverer nesten alt som er på skolebok på Aschehoug. Det er tross alt en del, men det er på et internasjonalt prisnivå, og det er lavt. Det er ikke langt til Baltikum, og der har de ikke norske lønninger for å si det sånn.

Bokproduksjoner har alltid blitt gjort i utlande og er altså ikke noe nytt fenomen, men tidligere ble mye produsert i Finland og Sverige. Øst Europa begynte først å gjøre seg gjeldende på midten av 90-tallet og utover. Ifølge Johnsen foregår 85 til 90 prosent av alle produksjonene til Gyldendal, Cappelen Damm og til dels Aschehoug, i utlandet, og da tar han ikke hardt i. Og så lenge kvaliteten på bøker produsert i utlandet er på samme nivå som de som produseres i Norge, er sjansene store for at forlagene fortsetter med denne praksisen.

NILS: Det er all norsk industris store problem. Det er ikke mulig å være konkurransedyktige med norsk lønnsnivå. Det får vi ikke gjort noe med. Så vi må ha et fokus på den delen av bokbransjen som ikke er så prissensitiv og som uansett kommer til å være hjemme. Det finnes trykkerier rundt omkring i hele landet som trykker bøker, og som kanskje har tre til syv titler hvert eneste år, og der er det mulig å få noe bedre betalt.

Johnsen er overbevist om at bokbinderiet ikke kommer til å forsvinne med det første. Det vil være behov for en bokbinder her hjemme. Men han påpeker at boken som medium heller ikke er uten konkurranse.

NILS: Jeg kjøper selv e-bøker og leser de på i-Paden. Mest fordi det er gøy og for å se hvordan det er sammenlignet med det å lese en papirbok. Jeg leser veldig mye bøker og kjøper mesteparten av dem. Vi lager jo ikke romaner her i det hele tatt. Det lages ikke romaner i Norge.

For Bokbinderiet Johnsen handler det derfor om «å ha en liten aktør som er fleksibel, og i stand til å snu seg rundt og er leveringsdyktige på høsten når det er mye å gjøre. Det handler om kommunikasjon og faglig kunnskap.»

NILS: Det er ikke noe problem å produsere billige bøker ute, men hvis alle gjør det, blir det ikke noe igjen av grafisk industri i Norge, og landets bokprodusenter vil forsvinne.

I løpet av denne teksten har jeg forsøkt å gi et innblikk i produksjonen bak bøkene som har blitt produsert for årets Møllebyen Litteraturfestival. Men til tross for at jeg har snakket med trykkeriet, designerne, papirleverandøren og bokbinderne, er det likevel et ledd som mangler, nemlig forfatterne bak bøkene. Jeg har derfor tatt kontakt med to av årets deltagere, henholdsvis Amalie Smith og Geir Gulliksen, og spurt dem om å dele noen tanker rundt tekstene de har levert fra seg.

Amalie Smith om Fabrikken faller

Fabrikken falder er en bog, jeg udgav i 2010 – teknisk set var den min debut, da jeg skrev og udgav den, mens jeg ventede på svar, om Gyldendal ville udgive min egentlige debut De næste 5000 dage. Bogens skriveproces og udgivelsesmåde var en reaktion på en lang og lidt tung proces med den anden bog – både for mig selv med at skrive og redigere den og siden med forlaget, alt det der med at skulle antages og debutere. Fabrikken falder blev udgivet på Forlaget Emancipa(t/ss)ionsfrugten, som er et meget lille og dengang relativt nystartet forlag, som to af mine venner driver. Det betød, at jeg selv var involveret i hele produktionsprocessen. Vi trykte og samlede bøgerne i en gammel fabrikshal ude på det nedlagte Carlsberg-tapperi i København; meget passende et rum der lejes ud til kunstnere fordi fabrikken er faldet (eller flyttet). Bogen består af et hæfte med tryk på højresiden og løse, indlagte foldede A3-plakater. Den er en filmroman med 15 scener, og hver scene har en plakat med referencebilleder, som er googlet frem gennem søgning på nøgleord fra den pågældende scene. Plakaterne startede egentlig som et andet projekt – et plakatprojekt, hvor jeg i samarbejde med en grafiker Louise Hold Sidenius ville producere tekst-plakater til det offentlige rum. Jeg startede med at skrive teksten til plakaterne på Ishøj station, mens jeg var fanget i en s-togsforsinkelse husker jeg, men teksten voksede ud over plakatformatet lynhurtigt – den blev skrevet og redigeret på omkring tre uger og sendt i trykken ret kort tid efter. Der var noget fandenivoldsk over det, den skulle ikke læses af nogen. Jeg have fået så mange læsninger af den anden bog på Forfatterskolen, Fabrikken falder skulle bare af sted. Trykkeprocessen foregik på en Risograf, som er en form for gammeldags kopimaskine. Den kunne kun trykke en side ad gangen, så vi var nødt til at samle bøgerne i hånden. Plakaterne fik vi trykt på et billigt digitaltrykkeri i Aarhus og også foldet der. Produktionsprocessen blev i det hele taget en collage af forskellige tiders produktionsmetoder og en blanding af manuelt og maskinelt arbejde. Forløbet var ikke industrielt forstået som at alt arbejde var planlagt på forhånd – hvert trin i processen affødte eller umuliggjorde det næste, og vi ændrede planer flere gange undervejs. Det er et helt afgørende arbejde for mig at give en bog form, og det var virkelig lærerigt på den måde at være med i alle dele af processen, det var hårdt arbejde, men det var sjovt. Det sværeste er næsten at skulle overlade processen til nogle andre. Den udfordring har jeg i nogen grad taget op, nu hvor den genudgives i norsk oversættelse ifb.m. Møllebyens Litteratur Festival. Tegnestuen ELLER MED A har stået for produktionen, selvom vi har talt en hel del om formen sammen. Ret tidligt lå det klart, at bogen ikke kunne udgives på samme måde én gang til, den måtte genfortolkes grafisk og formmæssigt på samme måde som en oversættelse er en genfortolkning. Der var gået noget tid siden den første udgave, og i den tid opsamler en bog noget historie og nogle læsninger, den forbliver ikke uberørt. Der var fx sket det med den, at den var blevet opkøbt af et par danske biblioteker, som havde hardcoverindbundet den, og i den proces havde de limet bogblokken og plakaterne sammen i ryggen og skåret plakaterne op i siderne, dvs. at hver plakat kom i fire dele, på hovedet og bagfra. Det valgte vi at tage med videre i den nye udgave, hvor plakaterne indgår på samme opklippede måde og er hæftet i ryggen sammen med resten af bogen. Jeg tror, man kan sige, at Fabrikken falder er en bog, der suger alt muligt til sig – plakaterne er et visuelt billedarkiv, som teksterne har suget til sig på internettet, ligesom plakaterne også suger af teksterne. De forskellige formmæssige valg er også noget, bogen opsamlede hen ad vejen. Det er i høj grad en bog, der er leget frem – den er lavet af lyst, og fordi vi kunne lave den. Den er på den måde et produkt af nogle bestemte produktionsforhold, det er klart. Man kan sige, at den tillader sig at lege med de maskiner og rum, der står tilbage efter at fabrikken er faldet, på den måde har den en lethed, en sorgløshed over sig, som jeg ikke helt genfinder i mine andre bøger. Apokalypsen er ingen undergang i Fabrikken falder, den er et visuelt blackout og en genfortælling af en drøm.

Geir Gulliksen om JE SUS (eller hvordan leve)

Kunne du sagt litt om hvordan skriveprosessen begynte?

Jeg ble invitert til å skrive noe til MLF, og begynte å skrive på denne lille boka nesten uten å vite hva jeg skrev. Likevel visste jeg det veldig godt, for det jeg skrev om var noe jeg begynte å notere på for lenge siden, i 2003.

En gang den våren satt jeg og leste Markusevangeliet, det var i forbindelse med en ny utgivelse som kom den gangen, tror jeg. Og det var en merkelig opplevelse – det var som om jeg aldri hadde lest den teksten før. For den Jesus-skikkelsen som beskrives der, er helt annerledes enn det bildet som gjelder i de tradisjonelle kristne jesusindustrien, men det er nesten umulig å se det, forestiller jeg meg, fordi i hvert fall jeg har så sterke forventninger om hva jeg skal lese, når jeg leser om Jesus, at jeg ikke egentlig leser. Det er altfor lett å se det man tror man skal se, og dette er jo et vanlig og interessant problem i all lesning, ikke sant? Ofte når vi leser, LESER vi slett ikke, vi ser bare det vi tror vi skal se.

Jeg hadde aldri interessert meg for Jesus før, jeg er ikke troende, jeg synes det er grotesk at voksne mennesker kaller seg troende, og har ikke hatt noen spesielt sterk litterær interesse for tekstene i det nye testamentet heller. Men Markusevangeliet er jo en liten roman, på mange måter, og enkelte passasjer der åpner for en forståelse av selvberøring og forførelse og androgynitet og seksualitet hos for eksempel Jesus, på en måte som jeg visste at jeg måtte skrive om, før eller siden. Og så skjedde det store omveltninger i mitt eget liv, og plutselig hadde jeg en personlig inngang til å skrive om dette, syntes jeg.

Hvor systematisk er du når du arbeider? Eller kanskje blir det bedre å spørre hvordan arbeider du, hvordan er din skriveprosess? Varierer den fra bok til bok?

Jeg er usystematisk. Det er altfor lett å tilegne seg en metode, og det prøver jeg å motarbeide hos meg selv. Jeg prøver å være levende, rett og slett, og holde meg åpen for det som skjer, det som beveger seg, det som ser levende ut. Mer og mer tenker jeg på det å skrive som å gå i mørke, den største utfordringen er å holde seg unna de løsningene som til enhver tid ser ut til å være de rådende, de etablerte, de ettertraktelsesverdige. Jeg tror mest på min egen skriving de gangene jeg er mest i tvil om hva jeg holder på med.

Tema for denne festivalen er «fabrikken». Hvordan kan du relatere dette temaet til deg selv og din egen skriveproduksjon? Er du for eksempel en «skrivefabrikk»?

Det er åpenbare politiske og lokale grunner til at denne festivalen har valgt «fabrikken» som tema, og jeg hadde egentlig lyst til å svare på den utfordringen så konkret som mulig. Jeg ville intervjue noen av dem som jobbet på Peterson, jeg forestilte meg at det skulle være mulig å få til noen samtaler om det å tilpasse seg, det å måtte godta drastiske endringer som man ikke har noen som helst innflytelse over selv. Hvordan ser det ut, det øyeblikket da vi tilpasser oss, da vi «innser», som det heter, at vi ofte ikke har makt over vår egen tilværelse, at det er andre som bestemmer. Det øyeblikket da nederlaget eller resignasjonen snur seg, da det å gi opp ser ut som en seier. Det ville jeg undersøke. Og jeg trodde helt til det siste at jeg skulle få til noe sånt innenfor rammene av det jeg skrev om, men det var ikke mulig. Men jeg har tenkt mye på hvordan disse samtalene kunne ha forløpt, og det tror jeg ligger som en slags usynlig investering i teksten. Jeg må tro det, selv om jeg vet at ingen andre vil få øye på dette i det jeg har skrevet. Isteden skrev jeg om Jesus, om behovet for å forelske seg i verden, og om forvandling.

Som forfatter, i hvor stor grad engasjerer du deg i det faktiske arbeidet med å produsere en bok, utover skrivingen?

Når jeg skriver selv prøver jeg å tenke så lite som mulig på det fysiske, materielle produktet teksten skal bli. Jeg vet at mange andre tenker annerledes, og jeg ser at det kan være befordrende, at man prøver å få en slags totalkontroll over hva man kommuniserer, eller hva slags betydninger man arbeider med. Men jeg er redd for å bli distrahert av sånt. Jeg har nok med å skrive, med å holde meg inne i mørket.

KRISTIAN WIKBORG WIESE